Svenningdal

HISTORIE - FRA 1918 FREM TIL I DAG

Tømringen fra 1918 - bedriftens første produksjonslokale

De første 50 år
Det hele startet opp i 1918. Da tok Johan Lund Arntsberg og Sigurd Nilsen opp et lån på 25.000,- i Vefsn Sparebank, en betydelig sum etter datidens forhold. Pengene ble benyttet til kjøp av maskiner og utstyr, samt innredning av en tømring i Nedre Svenningdal. I dette bygget, eller som man på den tid kalte det, "tømringen", ble snekkermaskiner montert. Kort tid etter kunne produksjonen ta til i Svenningdal Trevarefabrikk, i første omgang med to mann, nemlig initiativtakerne Johan Arntsberg og Sigurd Nilsen.

-Bedriftens første brevhode- 

I 1924 stod det 7 mann på lønningslisten, i tillegg til de to forannevnte: Oddmund Arntsberg, Erling Lien, Karl Arntsberg, Jentoft Fiplingdal og Per Eivindsen.

Fra årsavslutningen i 1921 finner vi at sum utbetalt lønninger var kr. 10.919,64 og en gevinst på 2.292,48.

I 1926 trakk Sigurd Nilsen seg fra kompaniskapet i fabrikken og Johan Arntsberg ble eneinnehaver. Nilsen ønsket å produsere bare møbler, Arntsberg ville konsentrere seg om dører og vinduer. Dette innbefattet at han var sjef, snekker, selger, kasserer og visergutt. Arbeid på fabrikken dag og kveld, og natten til kontorarbeid, det var Arntsbergs rutine.

Produksjonen ble de første årene basert på dører og vinduer, soveværelsemøblement, stoler, ja sågar likkister og amerikakofferter. På tross av at det i landsdelen fantes betydelig større og mer kapitalsterke trevarefabrikker fikk Arntsberg den tillit, og sikret Svenningdal Trevarefabrikk kontrakten på levering av vinduet til Sandnessjøen Sykehus og St. Elisabeth Hospital I Tromsø.

Transporten fra fabrikken var meget vanskelig. Det var først på håndvogn ned til Vefsna, så med båt over til Fellingfors og videre med hestetransport til Mosjøen.

Selv i de vanskelige 30-åra klarte Arntsberg å skaffe arbeide til sin arbeidsstokk, men det var til sine tider vanskelig å skaffe penger til lønningene. Det fantes ikke noe Distriktenes Utbyggingsfond, eller kassakreditt å få når bedriften manglet kontanter. Det fikk Arntsberg ofte merke i disse årene. -"Vel var det ofte vi ikke fikk alt vi skulle ha når lønningsdagen kom, men vi visste at vår sjef og arbeidskamerat hadde gjort alt som stod i hans makt for å fylle lønningsposen, og at han ofte ikke bevilget seg fem øre selv, bare for at vi skulle få vårt", sa en av de gamle arbeidskameratene hans.


Det var en meget overbærende arbeidsstokk Arntsberg hadde, de forstod vanskeligheten og godtok at lønna ble utbetalt etter hvert som det kom penger i kassen.

Det gikk stadig fremover med bedriften, ordretilgangen økte og fabrikken ble for liten

Bedriftens grunnlegger Johan Lund Arntsberg. Født 4.mai 1896, død 22. juni 1971

Nordlandsbanen nærmet seg Grane, og Arntsberg var klar over at når det ble jernbanestasjon på Trofors måtte han flytte fabrikken dit for å spare fraktutgifter. I 1938 startet arbeidet med ny fabrikk på Trofors. Da denne stod halvferdig brant fabrikken i nedre Svenningdal ned, og alt av maskiner og utstyr strøk med. Tapet ble følbart da både bygningen og maskiner var dårlig forsikret.

-Fabrikkbygningen som stod ferdig i 1939-

I 1939 startet produksjonen på Trofors i nye lokaler og nye moderne maskiner. Bl.a. utstyrt med dobbel tappskjæremaskin som lå langt foran sin tid. Produksjon og arbeidsstokk økte, i 1940-1945 med snekkere Arntsberg og hans folk ikke likte, folk som tyskerne presset inn for å øke "der Einsatz".

Svenningdal Trevarefabrikk fikk også en stor oppgave med å skaffe dører og vinduet etterkrigstidens gjenreisningsperiode. Bl.a. med store leveranser til de praktisk talt avsvidde områdene i Nord-Troms og Finnmark.

I 1953 ble fabrikken på nytt hjemsøkt av brann. Hele anlegget med fabrikk, sagbruk og høvleri brant helt ned. Dette var et hardt slag for Arntsberg, men han lot seg ikke knekke. Med god hjelp fra sine to sønner ble arbeidet med ny fabrikk planlagt.

Inntil ny fabrikk stod produksjonsklar leide Johan Arntsberg Verkstedet til Arild Arntsberg, her klarte de til punkt og prikke oppdraget med å lage vinduene til Forretningsbankens nybygg i Mosjøen.

I 1955 kunne produksjonen på nytt ta til i tidsmessige fabrikklokaler og med meget avanserte maskiner.

Noen tallsammenligninger forteller utviklingen i bedriften:
Gjennomsnittlig timelønn i 1946  : kr 2,43
Gjennomsnittlig timelønn i 1972  : kr 13,00

30 ansatte i 1950 med 0,7 millioner i omsetning
50 ansatte i 1960 med 2,4 millioner i omsetning
75 ansatte i 1971 med 7,5 millioner i omsetning
106 ansatte i 1981 med 38,7 millioner i omsetning
82 ansatte i 1986 med 66,3 millioner i omsetning
62 ansatte i 1991 med 42,5 millioner i omsetning
61 ansatte i 1994 med 50,0 millioner i omsetning
65 ansatte i 2000 med 65,0 millioner i omsetning

Trofors Jernvare og Bygningsartikkelforretning ble etablert like etter krigen. Vareutvalget har vært assortert. I en periode var Radio og TV populær salgsvare. I dag omsettes det mest byggevarer og verktøy.


De siste 30 år
I perioden 1971 - 74 ble det gjennomført betydelige investeringer, og vi økte vår gjeld med over 7 mill. kroner. Investeringene førte til en betydelig kapasitetsøkning. De første Husmorvinduene ble produsert i 1971 og representerte starten på en ny epoke i bedriftens historie.
Salgssuksessen med Husmorvinduet utløste et kapasitetsproblem som var starten på en ny bedriftstrategi:

Samarbeide med tidligere konkurrenter
Utgangspunktet var enkelt nok, markedet etterspurte større mengder vinduer. Vi produserte både dører og vinduer. Starten på TRENOR-gruppen var den avtale som i 1973 ble gjort med Bindalsbruket. På Trofors skulle vi kutte ut produksjon av enkelte dørtyper mot at de på Terråk skulle kutte ut produksjon av Tip-Tight-vinduer. Husmorvinduer ble kjørt fra Trofors til Terråk og dører ble tatt tilbake. Dette utviklet seg positivt i årene frem til 1977 da Rana Trevare på Hemnesberget kom inn som tredje bedrift og TRENOR ble formelt etablert.

Den endelige produktfordeling førte til at vi overlot Bamse Balkongdør til Rana Trevare og fyllingsdørene til Bindalsbruket. Dermed stod vi igjen med kun to produkter på Trofors: Husmorvinduet og Fastkarmvinduer.

Midt på 70-tallet ble det for trangt og lite plass i lokalene på Trofors. Et konkursbo i Mosjøen ble kjøpt og tilførte bedriften over 3000 m2 gulvareal. I de mest hektiske periodene var 18-20 personer i arbeide ved Mosjø-avdelingen.

Trofors Industribygg som stod ferdig sommeren 1982 førte til at aktivitet kunne flyttes fra Mosjøen til Trofors. Anlegget i Mosjøen ble senere solgt.
 

I 1978 oppstod det på nytt stor-brann i bedriften. 2.etg. over fabrikkhallen som inneholdt kontorer, velferdsrom og lager ble totalskadd. Deler av det elektriske anlegg og avsug ble betydelig skadd. Produksjonen kunne imidlertid gjennopptaes for fullt etter 3 ukers stopp.

En ny korsveg kom i 1984. Svenningdal valgte å tre ut av TRENOR og styrke tilknytningen til H-Gruppen. Beslutningen kom etter mange omfattende vurderinger. Samme år ble beslutningen om nedleggelse av Gran Tre med sagbruks-produksjon vedtatt. Disse to beslutningene var vanskelige og hadde omfattende konsekvenser. Sagbruk, høvleri, pre-cut, takstol-produksjon med tilhørende hus-produksjon ble nedlagt og ca 50 årsverk ble fjernet fra konsernets virksomhet.

I de 5-5 påfølgende år fremkom meget positive resultater i bedriften. Markedet var på vår side og vi hadde stor lojalitet i forhandlernettet. Bedriftens egenkapital, reserver og finansielle styrke ble frem til 1990 vesentlig styrket. En styrke som det skulle vise seg å bli god bruk for.

Opp gjennopm årene er bedriften tildelt ulike oppmerksomheter og priser:

1975 - Utbyggingspris fra HISU (Helgeland Interkommunale Selskap for Industrireising og utvikling.

1980 - Energiprisen fra kjelforeningen i anledning vårt fjernvarmeanlegg som utnyttet bedriftens avfall og varmet opp store deler av Trofors-området.

1987 - H-Gruppens mediapris

1989 - H-Gruppens mediapris

Mai 1985 lanserte Svenningdal 10 års formgaranti
på vinduer som den første i Norge

I 1989 startet en dramatisk nedgang i behovet for vinduer. Fra toppnivået i 1987 til bunnivået i 1992 forsvant ca 50% av det nasjonale behov. Midt i dette fallende marked ble det tatt en "dramatisk" og etter enkeltes mening en halsbrekkende strategisk beslutning. Sammen med Bjørlo Trevarefabrikk og Lyssand Treindustri gikk vi ut av H-Gruppen og etablerte Norgesvinduet.

Personer innen bransjen og andre som fulgte våre bevegelser kommenterte; "at dokker tør" , "det er spenstig gjort".

Etter ledelsens vurdering var beslutningen absolutt riktig. Husmorvinduet hadde i mange år vært eneren, men samtidig var vi klar over at dette produktet kunne bli enda bedre. Vi videreutviklet H-vinduet. Resultatet ble NORGESVINDUET.

Det som ga en god følelse lå i at vi klarte å beholde alle de positive egenskapene i H-vinduet og i tillegg tilførte Norgesvinduet nye fortrinn.

Norgesvinduet - et fortreffelig produkt
Et annet viktig argument lå i Spilkas beslutning om å omsette beslaget fritt i markedet. H-produsentene ville miste eneretten til å benytte det beslag-system som de siste 10-20 årene hadde gitt en dominerende markedsposisjon.

Følgende erkjennelse ble imidlertid knyttet til utfordringen vi stod ovenfor:
" I vår iver omkring lanseringen av Norgesvinduet må vi ikke glemme dagens beinharde markedssituasjon, den verste vi har opplevd. Vi blir nødt til å kjempe. Det hevdes at lavere byggeaktivitet har det ikke vært siden mellomkrigstiden. Det er i dag en kamp innen vår næring som er intens, en kamp om å leve eller ikke leve. De dyktige vil overleve."

" Vi må gjennom det vi gjør hver dag vise at vi er dyktige. Situasjonen stiller store krav til kvalitet i utførelse av alt arbeide som utføres i bedriften. Det må være kvalitet og seriøsitet i den kundekontakt som skal gi tillit mot gamle og nye kunder. Det må være kvalitet på de leveranser som våre kunder mottar. I realiteten står vi fremfor en kamp, et slag som skal utkjempes. Kampen om kundens og markedets gunst. De våpnene vi har er vår egen dyktighet, og det fortreffelige produktet som vi nå har ferdig utviklet.

Det vil være vår evne til å sette disse ressursene/våpnene i sin rette sammenheng som skal gi oss resultater. Vi må få frem budskapet om produktkvalitet og service. Her har vi nøkkelen til å få det nødvendige innpass og vinne den kampen som nå vil stå ute i markedet."

I ettertid kan vi konkludere å finne ut at enkelte ting burde vært gjort annerledes, slik vil det alltid være. Det viktigste er allikevel at vi idag er godt tilfreds med den posisjonen Norgesvinduet har oppnådd i markedet.

Det sies at suksess koster, den lærdom skal ikke underslåes. Prosjektregnskapet viser at alle rammer som på forhånd ble satt opp ble betydelig overskredet. For de tre bedriftene samlet ble det over en fireårsperiode lagt ned ca 30 mil. kroner. Alle ekstraordinære kostnader med omlegging til Norgesvinduet kom sammen med en kraftig nedgang i volum og fallende priser i markedet.

Den solide økonomiske ryggrad bedriften hadde ved inngangen på 90-tallet var helt avgjørende for at vi klarte oss. "Vi stod han av!".

Store ressurser ble i en periode satt inn i eksportarbeide. Satsingen i Sverige førte til betydelige forpliktelser, og gav bedriften store tap.

I 1993 valgte Lyssand å forlate vårt fellesskap, et veivalg som Bjørlo og Svenningdal beklager. Slike negativt ladede meldinger vil alltid etterlate spekulasjoner i markedet og spesielt når skilsmissen havner i retten. Norgesvinduet - Bjørlo og Svenningdal - fikk en lykkelig utgang på den oppståtte tvist, og fikk rettens fulle og totale tilslutning.

Dette har gitt en plattform med nye og spennende utfordringer. Vi er i den gunstige situasjon at vi har lagt bak oss en meget ressurskrevende periode, vi har investert i fremtiden. Vi har et meget godt og gjennomprøvet produktkonsept. "-I TAKT MED TIDEN..."

Vi er to bedrifter med erfaring og tradisjon i et tett og godt samarbeide. Vi har dyktige medarbeidere som tar ansvar og er topp motiverte til å vise hva vi kan!